én sky

Frykten min var i ham, for han var evig, han var evig på alle måter, jeg fløy fra ham, og virvlet rundt ham, han brydde seg ikke mer, som en basilikumfrøplante som kom fra absurditet. Jeg elsket kaktusen fordi den var så ensom og tømt for luft, jeg visste ikke at den kunne holde så mange planter ved siden av den. Frykten min var fanget i den, og jeg ønsket fortsatt ikke å rømme.

Jeg fløy og jeg landet på hendene hans som en due.
Jeg liker å klamre meg til ham som en liten jente som klamrer seg til faren sin til tross for hans sinne fordi hun glemte å spise. Jeg elsker hvordan han forteller meg rare historier, og hvordan han gjør meg til noe usynlig og uhåndgripelig.

Når han kommer, fordamper tiden som om den ikke var det. Jeg elsker hvordan jeg ble den jeg er, med ham. Der vi ikke lenger er en enkelt sky, er vi én sky.